Lars Kaasen Krogsrud

Trodde ikke det skulle skje, men alle de sprø tingene blir etter hvert dagligdagse; en taxi med fem meter med rør stikkende ut av høyre bakvindu, en dame som tisser i rennesteinen når jeg går ut porten, en bil som blir trillet i feil kjøreretning på en firfeltsvei, en arbeidsdag hvor man bare venter på et møte hvor det andre firmaet hele dagen sier at de er på vei, men aldri kommer. This is Africa! Og jeg begynner å vende meg til det.

 

For noen uker siden hadde jeg en dårlig lørdag. Den startet for så vidt helt vanlig. Våknet første gang av at gartneren vår kostet utenfor vinduet (gartneren: en kar som sover i garasjen vår og som til gjengjeld koster og gartner de tre trærne og de fire buskene vi har). Han skal absolutt koste i sju tiden på lørdager. Når jeg hadde sovnet etter kostingen våknet jeg igjen av at naboen startet matlagingen. Matlaging i Ghana betyr at man knuser plantain(forvokst banan som smaker potet) og jam(5 kilos krysning mellom potet og kålrot) i en overdimensjonert morter. Dette resulterer i samme lyden som at man står og slår en stokk i bakken. Etter denne dunkelyden ga jeg opp sovingen og gikk på badet for å dusje av meg nattens klamhet. Nå starten den dårlige lørdagen, alt dusjhode klarte å levere var en suselyd og fire dråper vann. Jeg og Stevan (Serberen jeg bor med) pakket badeshortsene og satte bilen til hotell Shang-ri laa. Dette er stedet som er så heldige å få besøk av oss som badegjester hver gang vi er uten vann.

 

På veien stoppet vi på Golden Tulip, et av Accras beste hoteller som også skal ha byens beste frisør. Med vask koster en klipp den svimlende sum av 110 000 cedi (75 kr). Jeg forklarte frisøren inngående at jeg ville ta av ca to cm og tynne ut håret mitt. Første saksekuttet faller fem cm av luggen min mot gulvet. Ga beskjed om at dette var mer enn vi hadde avtalt, men fikk i retur at dette kom til å bli bra. Frisøren fortsatte i et forrykende tempo(følte meg litt som en av buskene i filmen ”Edvart Saksehånd”). Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive sveisen når han var ferdig, men hakket, voluminøs bolleklipp, med et snev av hokkey er i hvert fall elementer.

 

Mindre fornøyd med min nye hårfrisyre og overlykkelig over at jeg ikke skulle vise manken i gamlelandet på enda noen mnd kjørte vi videre mot bading. I enn rundkjøring/lyskryss kjørte jeg på gult og uflaks som jeg hadde så to av Ghanas stolte trafikkpoliti dette. De kom løpende etter bilen. Jeg stoppet i veikanten gikk ut av bilen og spurte hva problemet var. Det svarte de ikke på, men spurte etter lappen, sa jeg var arrestert, satte seg inn i baksetet og ba meg kjøre. Skamklipt som jeg var tenkte jeg det var best å gjøre som de sa. Når de etter fem hundre meter ville av hovedveien likte ikke jeg og Stevan oss lenger. Jeg stoppet å spurte om å få se legitimasjon og en kanskje ikke alltid like diplomatisk serber la til at vi trodde de kanskje var ranere. Da gikk det i vranglås, den ene politimannen med mer en null i promille hang seg opp, tok frem diktafonen sin og maste, svettet og sa at han skulle ta oss til retten. Etter litt mer prat frem og tilbake fikk vi litt bedre stemming. Han ene politimannen hadde en onkel, til fetter av en kusine i Norge så han ville gi meg lappen tilbake, mens den fulle diktafon politimannen mente vi hadde fornærmet han på det groveste så han satte ned foten. Vi møttes på halv veien og kjørte dem tilbake til krysset deres med avtale om at sjefen min kunne komme tilbake senere å få tilbake lappen min. Etter dette var det ganske deilig med et bad!

 

Håper dere har det bra hjemme og om dere noen gang fryser kan dere tenke på meg som sliter med rundt 35 grader og solskinn!

 

- Ghana Lasse

Siden sist har jeg vært frustrert, reist litt, sett sjokkerende ting og ikke minst funnet meg mer til rette her i Accra. Frustrasjonen kommer hovedsakelig fra hvor tregt ting går her nede. Kan nevne en episode som eksempel. På ”The Big Boss” spisestedet like ved huset mitt spiser vi mat et par ganger i uka. Har kan du oppleve følgende; ankomme og finne deg et ledig bord (går fort), venter på en servitør (5 - 10 min), vente på drikken (kanskje 10 min, ganske irriterende når du ser servitøren din sitte og slappe av), 20 min etter at du har bestilt kommer servitøren og sier at de ikke hadde maten du bestilte. Den fem nye minutter før du igjen får se menyen og kan bestille noe annet. Dette var morsomt å observere de første ukene, men blir frustrerende etter hvert.

 

Har vært på en weekendtur til Kakum Nasjonalpark siden sist jeg skrev. Var litt turistfelle med masse folk, men fikk sett regnskog og gått på hengebroer 40 meter oppe i trærne. Var en prøvelse for høydeskrekken. Overnattet på et Bostel med krokodiller som gikk rundt på området. Vi fikk tatt på dem og sett når de ble matet. Dagen etter var det en hel dag på stranden. Fikk prøvd meg med bodyboard i de viltre bølgene og den sterke strømmen. Morsomt.

 

Det hittil største kultursjokket fikk jeg når jeg kjørte taxi til jobben i forrige uke. Ved en bensinstasjon sto det en folkemengde å så på en i hjel sparket mann. Han lå naken i en blopøl med en pappbit over sine edlere deler. Dette er behandlingen man får om man blir tatt for tyveri eller ran. Man blir banket, sparket og slått av medborgere til man dør! Ikke mye rettsikkerhet og en rimelig usivilisert måte å løse samfunnsproblemer på! Hadde hørt at dette var måten kriminelle ble behandlet i Accra gjennom oppfordringer i avisen om og ikke ta loven i egne hender på denne måten, men ble like fullt ble sjokkert når jeg fikk se resultatet med egne øyne. De lar i tillegg personen ligge i mange timer til skrekk og advarsel for andre tyver. Tok en annen vei hjem den dagen!

 

En annen ting som er vanskelig å vende seg til er energiproblemet eller rettere sagt energimangelproblemet Ghana har. All strømmen kommer fra Voltadammen øst i landet. Den ble bygget en gang på 60 tallet med støtte fra USA fordi et amerikansk selskap ville starte aluminium produksjon i Ghana. Energiverket var overdimensjonert for 60 tallet, men er selvfølgelig ikke det i 2006! Nå er vannstanden i dammen for lav og derfor må det rasjoneres. Dette resulterer i at man er uten strøm i 12 timer hver 48 time. Det er ikke noe problem når vi ikke har strøm fra 0600 til 1800, da er jeg uansett på jobb eller ute, men er ganske lite hyggelig om natten når viften min ikke snurrer for meg og det er klamt og varmt. (Har forresten fått et mye bedre forhold til viften min etter at jeg lærte og ikke strekke hendene i været). Zack, en kollega, fortalte meg at vannivået antagelig er mer enn høyt nok, men at det er en annen grunn til rasjoneringen. Importøren av generatorer og aggregater til Ghana er en nær slektning av presidenten..   

 

De første ukene jeg var her hadde vi ikke bil fordi den var på reparasjon. Det var noe galt med motoren. Nå har vi fått den tilbake. Det er en rød Nissan stasjonsvogn. Motoren er reparert, men nå fungerer bare to av vinduene og ikke speedometeret, i tillegg er det installert masse lydeffekter. Det var veldig morsomt å kjøre bil igjen, men ganske annerledes enn hjemme i Norge. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare trafikken her, anarki og kaos er ganske beskrivende ord. Det er egentlig ingen regler her, unntatt en, tuting. Tuting slår alt; rødt lys, fotgjengerfelt, stoppskilt, høyreregelen osv. Virket veldig kaotisk i starten, men begynner å bli dreven med hornet. I tillegg til tuting er det viktig å veive med venstrearmen ut av vinduet, er egentlig ganske flink til det også..

    

Var i en fin park like utenfor Accra i helgen, lagt uten noen bilder.

 

Håper alle har det bra hjemme!

 

Hilsen GhanaLasse

Da har jeg overlevd to og en halv uke i Ghana. Tiden har gått veldig fort, samtidig som det føles som jeg har vært her en evighet. Sitter på rommet mitt og skriver. Har ipoden på fullt, men hører fortsatt at det regner. Blikktak og Afrikaregn gir et imponerende lydnivå! Regntiden er vist over nå i september – oktober, så er snart kvitt den ene skuren i uka! (Regntiden her er lite imponerende etter tre år i Bergen). Skal vist også bli varmere i været. Det blir interessant for jeg er godt fornøyd med de 30-35 gradene jeg har opplevd hittil.

Kan starte med og fortelle litt om boligsituasjonen. Jeg bor med to andre gutter, Saulius og Stevan, henholdsvis fra Litauen og Serbia. Trivelige karer. Vi har et hus med seks soverom, stor stue og kjøkken. Rommet mitt er stort og har eget bad. Alt er i rimelig dårlig stand i norsk målestokk, men her i Ghana er det ganske bra. Jeg deler rom med to firfirsler som sitter på veggen når jeg kommer hjem, men som raskt piler under sengen når de ser meg. Det er ikke noe air condition, men vifte i taket. Har for øvrig røket uklar med vifta. Jeg har skitnet til en skjorte og kuttet meg i pekefingeren ved påkledning. Tar litt tid å vende seg til å sove i tretti grader, men begynner å vende meg til det. Når det gjelder naboene bor de for det meste i mye mindre hus eller skur. Vi har også en Kirke som nærmeste nabo. Går ikke i kirken hjemme, men tror gudstjenestene er annerledes her. Lydnivået er som en middels konsert og med karaokekvalitet på sangen. De har gudstjeneste hver torsdag kveld(plager meg lite) og hver søndag kl 0600-1300(plager meg mer).

Firmaet jeg jobber for heter Universal Motors Limited. Vi er den eneste VW forhandleren og VW serviceverkstedet i Ghana. Skulle egentlig jobbe i salgsavdelingen, men når sjefen så min CV ville han heller bruke meg i finansavdelingen. Finansavdelingen består av tre personer, en data og et titalls bøker. De har ikke kontroll med noen ting. Regnskapet blir ført delvis i exel, litt i bøker og i et regnskapsprogram. Dette rotet gjør at ingen vet om vi har betalt regningene våre eller om vi virkelig tjener penger på alle bilene vi selger. Dette vi sjefen min at jeg skal finne ut av. Har akkurat fått oppgaven så vet enda ikke om det lar seg gjøre, tiden vil vise. Vi flyttet inn i nybygd kontor og servicehall denne uken. Morgen vi tok de nye lokalene i bruk ble kontoret velsignet av en prest med allsang og hallelujarop. ”Oh Lord! Have mercy! Let us sell a lot of cars!! Halleluja!” Måtte ta meg sammen for ikke å le under seremonien. Kollegaene mine har navn som Gloria, Joojo og Maame og er hyggelige folk. Noen av dem er fullstendig umulig å skjønne hva sier, høres ut som de snakker afrikansk, men det er vist engelsk.. Får en million cedis i lønn i uka. Er ca 700 kroner. Får lønnen utbetalt cash i 10 000 sedler. En million er nok til å leve greit her nede. Største pengeseddelen er 20000 (ca 14 kr). Det sier det meste om prisnivået.

Vekker stor oppsikt når jeg går på gata her, folk roper og vinker hvor enn jeg går. Folk roper Obroni, obroni!! som betyr hvit mann. Når jeg vinker tilbake er folk storfornøyde og om jeg tar meg bryet og roper Obibini (svart mann) ler de seg i hjel. Har følt meg trygg hvor enn jeg har gått, men er litt slitsomt at man ikke kan være anonym.

Første helgen var jeg og Stevan på weekentur til Takoradi (4 timer vest for Accra langs kysten). Kjøpte bussbillett noen dager i forveien og møtte opp på stasjonen klokken åtte når bussen skulle gå. Bussen kom sånn i halv 11 tiden. Bussen hadde klappsete i midtgangen. På raden min satt vi sju personer. Etter en klam og eksotisk tur 5 timers tur var det deilig å strekke litt på beina. I Takoradi var det kjempefin strand og store bølger å leke i, men man måtte passe på og ikke miste fotfestet pga. sterk utoverstrøm.